Så er årets første luke i min adventskalener herved åpnet, og hva er vel mer naturlig enn å vise dere årets store trend. En ekte hjemmestrikket julekule. Og mitt første motiv måtte naturligvis bli reinsdyr. Som lapphundeier var det et enkelt valg. Den er så lett å strikke at man er ferdig med den på et par timer (inkludert røykepause, hm) for min del:-) Skal jeg være helt ærlig så er de julekulene ikke så enkle som man vil ha det til. En ting som designerne av julekula ikke har tenkt på, er at det er ganske så komplisert å fylle disse kulene. Hullet som blir igjen til slutt er mikro-lite. Jeg har nå etter endel kuler funnet en teskje som jeg kan lirke ulla inn med. Og når jeg atpå til fant ut at pelsen til hundene var godt egnet så ble det enda mer lettvint. Jeg anbefaler alle strikke- glade å prøve seg hvis dere ikke allerede har prøvd å lage slike. Det er moro, og en fin gave å gi bort til dem som ikke kan strikke sjøl:-)
Hva med litt trim før julen skikkelig setter inn????
Noen merkedager for 1 desember: Den internasjonale AIDS-dagen og røkvarslerdagen.
Og i det Herrens år 1835 – H.C. Andersen publiserte sin første eventyrbok den 1.Desember.
Siden H.C Andersen er en av mine favoritter deler jeg et av hans mange eventyr med dere:
Det er helt sant:
Det er en forferdelig historie! sa en høne. - Det er hendt noe fryktelig i hønsegården. Jeg tør simpelthen ikke sove alene i natt. Det er jammen bra vi er så mange sammen oppe på vaglet.
Og så fortalte hun så fjærene reiste seg på de andre hønene, og hanen lot kammen falle. Det er aldeles sant…
Men det er best vi begynner med begynnelsen, og da må vi over til et hønsehus i den andre kanten av byen. Solen gikk ned, og hønene fløy opp. En av dem, en med hvite fjær og korte ben, la hver dag akkurat så mange egg som en ventet av henne, og var, som høne, bra og aktverdig på alle måter. Da hun kom opp på vaglet, tok hun til å plukke seg med nebbet, og så falt det en liten fjær av henne.
- Der gikk den, sa hun. - Jo mer jeg plukker meg, dess penere blir jeg. Det var nå sagt i spøk, for hun var den morsomste i hele hønsegården. Men hun var altså svært aktverdig også. Og så sovnet hun.
Mørkt var det rundt henne. Høne satt ved siden av høne. Men den som satt ved siden av henne, var ikke sovnet ennå. Litt hørte hun, og litt hørte hun ikke, slik som det jo pleier å være her i verden. Men nå fikk hun slik lyst til å snakke litt med den som satt på den andre siden av henne.
- Hørte du hva hun sa? spurte hun. - Jeg vil ikke nevne noe navn, men det er en høne her som vil plukke seg bare for å bli pen! Ja, var jeg hane, ville jeg nå riktig forakte henne!
Rett over hønsene satt uglen sammen med uglemor og uglebarna. De hadde gode ører alle i den familien. De hørte hvert ord nabohøna sa, og de rullet med øynene og viftet seg med vingene.
- Bare ikke hør på det, sa uglemor. - Men dere hørte vel forresten hva hun sa. Jeg hørte det med mine egne ører, og en skal høre mye før de faller av! Tenk, det er en av hønene som sitter og plukker alle fjærene av seg mens hanen ser på!
- Hysj da, hysj da, sa uglefar, - du må da ikke si sånt når barna sitter og hører på!
- Nei, men jeg tror sannelig jeg vil fortelle det til nabouglen. Det er riktig slik en hyggelig ugle. Og så fløy uglemor.
- Hu-u! Uhuu! tutet de begge to, og det slik at det hørtes helt ned i duehuset. - Har dere hørt det? Tenk, det er en høne som har plukket av seg alle fjærene bare for å gjøre seg til for hanen! Hun holder på å fryse i hjel! Hvis hun ikke er død alt da! Uhuu!
- Hvor da? Hvor da? kurret duene.
I gården til naboen. Jeg har så godt som sett det selv. Det går nesten ikke an å fortelle det. Men det er ganske sant.
- Du kan skjønne vi tror hvert eneste ord, sa duene, og så kurret de ned i hønsegården: - Det er en høne - ja, noen sier det er to - som har plukket alle fjærene av seg bare for at hanen skal like dem. Det er jo fryktelig å finne på noe sånt! En kan bli forkjølet og dø av feber. Og de er døde begge to også!
- Våkn opp! Våkn opp! gol hanen og fløy opp på gjerdet. Søvnen satt i øynene på ham ennå, men han gol av alle krefter: - Det er tre høner som er døde av ulykkelig kjærlighet til en hane. De har plukket av seg alle fjærene! Det er en grusom historie. Bare fortell den videre.
- Fortell det videre! pep flaggermusene, og hønene klukket, og hanene gol: - Fortell det videre! Fortell det videre! Og så fór historien videre fra hønsehus til hønsehus og til slutt tilbake til hønsegården der høna hadde plukket av seg den ene fjæren.
- Det er fem høns, het det nå, - som har plukket av seg fjærene bare for å vise hvem av dem som var blitt tynnest av ulykkelig kjærlighet til hanen, og så hakket de hverandre til blods og falt døde til jorden til skam og skjensel for hele familien og til tap for ham som eide dem.
Og høna som hadde mistet den løse lille fjæren, kjente naturligvis ikke sin egen historie igjen. Og hun var jo en aktverdig høne, derfor sa hun:
- Ja, er det ikke forferdelig! Men det er flere av samme sorten. Jeg skal sannelig gjøre mitt for at historien kommer i avisen, slik at den går hele landet over. Det har jammen de hønene fortjent, og damilien deres også.
Og så kom det i avisen og ble trykt. Og det er aldeles sant: En liten fjær kan nok bli til fem høns.
Hilsen julebloggeren Siss
%5B3%5D.jpg "Indy 6 uker 30 mai 2004 (4)")
