Vår beste venn Byu’Ti

 

Bildet ovenfor viser vår vakre Byu’Ti straks etter at vi hentet henne fra Sverige; på bildet er hun 9 uker.

 

Men: Det er ikke alltid ting går slik en hadde tenkt seg her i livet.

Kjære Byu’Ti n vår.

Du kom til oss en stormfull natt med full snøstorm og veikaos på min fødsels dag for 4 år siden. Gleden var enorm stor når vi endlig kunne hente deg hjem fra Torsby i Sverige . Du viste deg fort til å være en tøff liten jente, som taklet det å bo sammen med 3 andre hunder helt perfekt. Plassen din ble helt naturlig nederest på rangstigen. Du viste mange tegn til at du kunne ha lyst til å gå opp den stigen, men der måtte du vike. Ellers var det ikke mye du vikte på. Hadde du bestemt deg for en ting så gjorde du det. Som den gangen du var ca 4 mnd og var med flokken din på skauen. Med ett var du borte, - og borte ble du i noen timer. At vi ble redde for deg tror jeg du ikke tenkte på en eneste gang. Du gjorde som hunder skal:  Du kom tilbake til utganspunktet, og du fikk ikke kjeft for å ha vært lenge borte. Det som slo meg i det du kom inn var at du kunne ha vært en ulvunge der du gikk. Og ulven i deg kom tydelig frem etter vært som du vokste til. Ditt faste morgen ritual var å ule “god morgen” til oss alle. Du glemte ingen. Var vi flere i huset enn dem som pleide å være der: Ja - da kom et langt og vakkert ul til dem også.  Godjenta vår!

En annen ting du var ekspert på var å gi oss en danseoppvisning når du ville ha mat. Det var bare du som også la deg oppe på oss når vi la oss for å hvile i stresslessen. Du sov så inderlig godt der i fanget til en av oss. Du ble aldri for varm. Takk for all varme du har gitt oss! Jegeren i deg var alltid til stede; når du kunne fange en mus eller plukke blåbær eller nyper eller noe annet fra naturen så var du i ditt ess.

Endelig ble du også så stor at du kunne få et kull valper. Og når du fikk dine egne valper: Du kunne ikke få nok av valpene. Heiko sa det så fint i sin dagbok. “Tante ByU`Ti var den aller beste å leke med for hun var så leken og snill. Det skjedde noe dramatisk med deg i September ‘09: Akutt livmorsbetennelse. Du fikk pencelin uten at det virket. Så da måtte vi fjerne livmoren din. Til og med da var du den tøffe jenta som bare etter noen dager ville være med på felles tur med de andre hundene.  Vi og sikkert du tenkte at nå er du bra. Men slik ville ikke skjebnen det. Du virket litt bedre noen mnd, så blusset en ny type infeksjon opp igjen på deg. Vi prøvde alt ,men det var ikke noe som hjalp . Den siste uken du var sammen med oss gikk du på sterke smertestillende , og du hadde det ikke godt. Du ville helst bare sove, og være for deg selv. Det var en tung dag når vi var til dyrlegen i går, etter at du kollapset på vår daglige formiddagstur. Det var ikke noe mer å gjøre for deg. Sånn er livet, noen ganger hardt og brutalt. Du sovnet inn på fanget mitt med et smil om munnen.   Dette preger selvfølgelig både to og firbente i heimen. Alle er stille og vi gråter masse tårer for at du ikke er her mer, sammen med oss.. Ditt siste “god-morgen-ul” er borte for bestandig.

Takk kjære Byu`Ti  for alle de gode stundene vi har hatt sammen med deg. Jeg vet vi ses igjen i “Kirsebærhagen” i “Nangijala”.  Takk for alt du har gitt oss i disse årene!

Hilsen Siss og Per og alle dine firebeinte venner i heimen