18 Desember

                                                      Takk for ideen Gry:-)  

                                                    

JULEBUKK
Denne romjulsskikken, å kle seg ut med julenissemaske og gå rundt på dørene, hvor man for en sang eller opplesning av et vers blir bevertet med julegodter - er ennå i bruk i Norge, og blir kalt ”å gå julebukk”. Som regel går man flere i følge, men dermed opphører også likheten med fortidens julebukker.
Ennå i det forrige århundre oppfattet folk julebukken (-geita) som et usynlig vesen som en viss tid før jul langsomt og gradvis nærmet seg gården og opptrådte som vokter over at juleforberedelsene gikk riktig til. Noe av det viktigste var å påse at alle fikk et nytt plagg til jul. Selve julekvelden kom den inn i huset, og mange steder ble den ansett som en deltager i ”Åsgårdsreiens” mangfoldige skare fra åndenes verden, som forlot gården trettende dag jul. Allerede her finner vi altså en gammel, uklar sammenheng mellom et mystisk, usynlig vesen som tiltvinger seg adgang til gården, og en slags julegave. En personifisering av julebukken i eldre tider gikk ut på at unge menn iførte seg et loddent teppe e.l. og holdt et kunstig geitehode med horn på en stang, ofte med et snor-arrangement som fikk kjeften til å åpne og lukke seg. Julebukken kunne også være svertet i ansiktet. Fra mange deler av landet har vi vitnesbyrd om at dette vesenet ble presentert som et skremsel for både voksne og barn. Den ville vite - likesom julenissen i nyere tid - hvem som hadde vært snille i årets løp. Fra andre kilder heter det at bukken gjorde alle slags hopp og sprang mens en sang ble sunget; derpå falt den ”død” om, men ble under alminnelig jubel ”levende” igjen så snart sangen var avsluttet.