Totalt antall sidevisninger

tirsdag 15. desember 2009

Tirsdag 15 Desember

Asca

                                                                  Asca i desember snø                                                             

 

To nisser på kjelke med bevegelse                                       afrosty1                                       To nisser på kjelke med bevegelse

                                                                      

JULESTJERNEN (Euphorbia pulcherrima) kom til Norge på slutten av 1950-tallet, og er blitt vår mest populære juleplante. Den stammer opprinnelig fra Mexico, der den ble dyrket allerede av aztekerne.

Mange bruker også navnet Poinsettia, etter Joel Robert Poinsett, som tok med seg planten til USA fra Mexico i 1928.

Slik får du en fin julestjerner:

  • Julestjernen liker seg best ved 18-22 grader.
  • Pass på at du ikke vanner for mye. Hold jorden jevnt fuktig.
  • Desto mørkere julestjernen står desto mindre vann skal den ha.
  • Du trenger ikke å gjødsle planten i vinterperioden.
  • Husk å få pakket inn julestjernene når du kjøper dem. De tåler ikke frost.

LEGENDEN OM JULESTJERNEN
En gang gikk en from meksikansk pike til messe julaften. Hun het Pepita, og ville gjerne gi Jesusbarnet en gave. Men Pepita var fattig og kunne ikke gi annet enn noen ville og unnselige blomster som vokste langs veikanten. Men gaven var gitt av kjærlighet. Da Pepita la buketten foran bildet av Jesusbarnet i kirken, slo bladene ut i strålende røde, stjerneformede bladrosetter. Siden har meksikanerne kalt julestjernen for Den Hellige Nattens Blomst.

De mente den hadde helbredende virkning, saften fra blomsten skulle være febernedsettende. Etter at fransiskanermunkene kom til Mexico ble den holdt som renhetens symbol, og ble alt på 1700-tallet brukt i religiøse juleopptog.

Den amerikanske diplomaten J. R. Poinsett tok planter fra Mexico til USA i 1825 og i engelsktalende land kalles planten for poinsetta. I 1886 begynte man å dyrke julestjerner i Europa, og på 1890-tallet startet dyrking i Skandinavia.

mandag 14. desember 2009

14 Desember

Cita ser etter nissen

           Cita ser etter fuglene (Nissen som står i vinduet er 65 år. Et kjært bardoms minne)

 

                                                                  Julenek

                                                   Nisse jenta med korn band

    Å sette opp julenek til småfuglene er en forholdsvis ny skikk, men betydningen har trolig røtter tilbake til hedensk tid. Man trodde at vekst og grøde skyldtes åndenes virksomhet. Ganske sikkert trodde man også at kornet, som var så viktig for menneskene, hadde en iboende ånd. Under slåtten trakk denne seg tilbake til det siste hjørnet av åkeren, som altså fikk en spesiell betydning. Her ble de gjenstående aks til slutt samlet til et nek og gjemt til neste år; på den måten kunne bonden sikre seg selv og sine kraft til den kommende avling, som hans velferd var så avhengig av. Av dette kornet, kalt ”skurbonden” eller ”skurharran”, ble det bakt en kake – ”såkaken” - som ble satt på julebordet. Resten av neket ble bundet sammen og formet til et slags vesen som skulle legemliggjøre ”kornånden”. Helt frem til forrige århundre kjente man skikken med å kle seg ut som ”kornånd” og fungere som julenisse.

Det å reise kornneket midtvinters kjenner vi først fra 1700-tallet, selv om skikken sikkert er meget eldre, for vi vet at prestene forsøkte å hindre denne form for ”overtro”. Det var viktig at neket ble reist ved middagstid julaften; samtidig ”skjøt” man julen inn. Om man var sent ute med dette, risikerte man kommende år å få avlingen sent i hus. Spurv i neket før det var oppsatt, betydde dødsfall i familien. Men kom småfuglene straks det var oppe, ga de varsel om et godt kornår. Skjærer i neket betydde derimot dårlig avling, derfor passet mange på å jage skjærene vekk når juleneket ble reist.

Grunnen til at skikken med julenekene kom til byene også, hadde selvsagt ingenting med bondens bekymring for kornproduksjonen å gjøre. Nei da! Byfolkene hadde fått ideen fra alle de populære landlige julekortene med kretsende fugler rundt gyldne kornaks. Det kom flere og flere julenek i bygårdene i Kristiania, og i andre byer også. Skikken med julenek er i alle fall helt fra 1700-tallet. Til å begynne med var prestene svært skeptiske til skikken. Argumentet til kirkens menn var at tankegangen bak juleneket, kunne være overtroisk og dermed syndig. Skikken med innpakkede "ufornuftige" overraskelsesgaver i byene kom ikke før i mellomkrigstiden.

Ellers sørget man for å stelle godt med dyrene i juletiden. Da skulle man ikke drive jakt, og alle snarer skulle sikres for julehelgen. De dyrene som holdt til i fjøs og stall fikk sin ekstra rasjon av matmor, fordi julenatten angivelig var lengre enn andre netter. Hesten fikk mange steder en ølskvett og en dram i foret, mens kyrene kunne få en neve malt. Man nevnte navnet på hver enkelt ku under foringen og tilføyde: ”Net nå, i kveld er det julekveld!”. Mange mente at dyrene kunne snakke julenatten.

søndag 13. desember 2009

13 desember

 

ByuTi  i snøen

                                                                  Byu`Ti  3 mnd.

Ha en fin advents Søndag.

 

Tenn lys !
Et lys skal brenne for denne lille jord.
Den blanke himmelstjerne, der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det.

Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Tenn lys!
Tre lys skal flamme for alle som må sloss.
For rettferd og for frihet. De trenger hjelp av oss.
Må ingen miste motet før alle folk er ett.
Tenn lys for dem som kjemper for frihet og for rett.

 

 

Lussimesse/-natt (lat.: Lucie virginis), minnedag for den hellige Lucia fra Syrakus (død 310) som under keiser Diokletian ble forsøkt tvunget til å frasi seg sin tro ved å stå i en ring av ild.

I Norden hadde St. Lucia neppe noen stor innflytelse i den katolske tiden. Først etter reformasjonen dukket hun opp hos oss og i vårt naboland, men nå under den mer folkelige betegnelsen ”Lussi”. Hun ble da pussig nok oppfattet som en del av mørkemaktene, muligens ble hun forbundet med djevelen Lucifers navn. Mange steder var Lussinatt etter folketradisjonen årets lengste, ofte sa man Lussi langnatt. Det kan ha sin forklaring i den forskyvning i solåret som den julianske kalenderen forårsaket. Nå begynner juletiden for alvor, og alt grovarbeidet skulle være unnagjort, for Lussi kom selv og passet på. Mye overtro var knyttet til Lussinatta; da var trollene (”lussireia”) på ferde. Man måtte beskytte seg ved å male kors på dørene, og helst ikke være ute etter at det ble mørkt. Hver av de påfølgende 12 dagene ga varsel om været gjennomhele det kommende året; senere ble dette forandret til de 12 første dagene.

Tradisjonen med Lussimesse som en lysfest kan delvis ha sine røtter i helgennavnet Lucia som betyr ”den lysende”. Vestpå kalte de dagen Mongsmesse til minne om Orknøyjarlen Magnus Erlendsson som ble kanonisert 13 desember 1135.

På Lucias dag kunne unge kvinner se fremtiden. De skulle stille seg foran et speil og si: Lucia den blide skal fly meg at vide, hvis navn jeg skal bære, hvis dug jeg skal brede, hvis seng jeg skal rede, hvis barn jeg skal have.

I folketradisjonen var Lussi en trollkvinne som det var greitt å skremme barn med, og ingen burde være under bar himmel denne dagen. Kanskje skyldtes det at Lucia ble forbundet med navnet på Djevelen, altså Lucifer. Denne natten var Lussiferden ute, et forvarsel om Åsgårdsreien selve julehelgen. Som et vern mot farene var det også her i landet en skikk at en av husets jomfruer gikk lusseferd, kledd i hvitt og med lys i hånden. Hun skulle gå rundt huset og på hvert hjørne synge: ”Lussinotti lange, intet være bange. Gud beskytte gård og grunn, fisk i vann og fugl i lund. Intet være bange, Lussinotti lange.” Det var noen av disse tradisjonene som blant annet Stockholmsaviser bygget på i 1920-årene, da man lanserte de første moderne Luciaopptog.

Legenden forteller at Lucia var en ung romersk pike av fin familie, som led martyrdøden ved Syracus i 303. Hun hadde en hedensk forlover som anga henne, fordi hun skjenket sin formue til fattige og det ble fortalt at hun døde i troen med en brennende lampe i hånden.

lørdag 12. desember 2009

12 Desember

Indy i rimet 16 des 2007 portrett

                                                            Indy i rim

 

Bievoks lys

                     Dette er en av mine sysler til jul.     Støping av bievoks lys.

                  ( Bilde over er fra min salgs messe på Holmen gård i Gjerstad)

JULELYS

Lysestøping ved nymåne
Mørketiden vekker lengsler om lys. Lyset blir et symbol på bedre tider. Menneskene lager egne lys, mens de venter på at sola skal ”snu”.
Å støpe lys var en magisk handling i det gamle bondesamfunnet. Den beste tiden å støpe på var ved nymåne. På gårdene støpte de som regel mot slutten av november. Det var best å være skikkelig forberedt på den mørkeste delen av mørketiden. Den fineste talgen etter slaktingen ble brukt til julelys. Lysene måtte være høyere enn vanlige hverdagslys. De skulle vare lenge, og de skulle brenne klart.

fredag 11. desember 2009

11 Desember

 Jule kos

                                    Pepperkake fest.( i mors hånd er det pepperkake)

Pepperkakebakesangen

Bakemester harepus' sang:

Når en pepperkake baker, baker pepper baker kaker
tar han først en stekegryte og en kilo margarin.
Oppi gryta smelter smøret og det neste han må gjøre,
er å røre sammen smøret og en kilo med farin.

Bakemester: ”Det er det samme som sukker det.”
Klatremus: ”ja, jeg veit det.”

Og mens smør og sukker skummer tar man åtte eggeplommer
som man rører ut i gryta med en kilo hvetemjøl.
Og til slutt i gryta slepper man en liten teskje pepper,
og så rører man omkring og tømmer deigen på en fjøl.

Bakemester Harepus: ”Sånn er det.”
Klatremus: ”Da er det ingen sak.”
Bakemester Harepus: ”Det er utmerket. Gå i gang.”
Klatremus: ”Det er i gang. Jeg går utmerket. ”

stjerneslott-bilde pepperkakehus

Klatremus' sang:

Når en pepperkake baker, baker pepper baker kaker
tar han først en stekegryte og en kilo margarin.
Oppi gryta smelter smøret og det neste han må gjøre,
er å røre sammen smøret og en teskje med farin.

Og mens smør og sukker skummer tar man åtte eggeplommer
som man rører ut i gryta med en kilo hvetemjøl.
Og til slutt i gryta slepper man til slutt en kilo pepper, (atsjoo!)
og så rører man omkring (atsjoo!) og tømmer deigen på en fjøl.

Klatremus: ”Atsjoo! Det var da fælt da!”

                                          Fuglevennene våre 6 febr 2007

                                               Husk fuglene med smulene:-)

torsdag 10. desember 2009

10 Desember

029

I dag vil jeg dele et bilde med dere av vår kjære berner “Tjorven”, som døde fra oss så alt for tidlig (3 år))

Nissen på bildet lagde jeg hvert år den første desember av halm og nissedrakt.. De yngste i bygda måtte

hvert år bortom for å se på nissen på “Eikvadsbråten” om kvelden. For da ble den “levende”,i barns fantasi.

                                                            gammelnisse

Fjøsnissen

Fjøsnissen har hatt mange navn opp gjennom tidene. Han ble kalt både gardvord, haugkall og tunkall for eksempel. I Tyskland ble han kalt Kobold, mens britene kalte ham brownie eller hobgoblin.
Hos oss så fjøsnissen ut omlag som på bildet ovenfor og hans store oppgave var å passe på folka og dyra på gården. Han så til at det var trivsel og lykke på gården. Nissen var også i besittelse av magiske evner trodde mange.Derfor ble han ansett som en viktig person på gården og en måtte stelle godt med ham.
Som et resultat av denne overtroen er skikken med å sette ut grøt til nissen på låven julekvelden, oppstått.
I våre dager bruker mange små fjøsnisser til å pynte med i heimen til jul.

onsdag 9. desember 2009

9 Desember

 

                    Byu'Ti speider etter nissen gjennom vinduet

                                                         Byu`Ti  beundrer lysa

Legenden om Julelyset

Vanen med å plassere lys i vinduene i desember stammer antagelig opprinnelig fra før-kristen tid, som en del av vinter-solfesten. Denne legenden viser hvordan den kristne kirke forandret skikken til å representere lyset og freden i Kristus.

Det var en gang for lenge siden, en gammel skomaker og kona hans som bodde i Østerrike. Selv om de var veldig fattige delte de alltid det lille de hadde med andre. Hver aften satte de et lite lys i vinduet i den lille stua si, som et tegn på gjestfrihet for alle veifarende som måtte trenge ly for natten.

Gjennom årene ble den lille landsbyen deres plaget av krig og hungersnød. Men som om en ukjent kraft vernet dem, led skomakeren og kona hans  mindre enn de andre i landsbyen.

Så en julekveld samlet landsbyboerene seg for å diskutere de vanskelige forholdene de levde under. "Det er noe spesielt med skomakeren og kona hans",  sa en. "De slipper alltid unna ulykkene våre. Hva er det de gjør annerledes enn   oss andre ? "La oss sette lys i vinduene våre. Kanskje det er det som verner dem fra alt det vonde", sa en annen.

Den natten var den tent lys i vinduet i alle hjem, og så - før solen sto opp,         kom en budbringer med store nyheter til landsbyen ; Det var fred ! Da takket landsbyboerene Gud for å ha gitt dem fred, og sverget at de alltid skulle        sette lys i vinduet på julaften.

Og denne nydelige skikken spredte seg ut over verden. Og hver julaften lyses verden opp av millioner av lys med sitt budskap om kjærlighet, glede og fred.

                                                                        4lys